– Da Marius ringte og spurte om jeg ville starte noe sammen med ham, satt jeg og spilte Playstation, sier Julie Øvrebø, én av barnevernspedagogene bak Gamingkontakten.

Marius og Julie gikk sammen på barnevernslinjen ved OsloMet. Ideen til Gamingkontakten kom etter et besøk på en åpen møteplass for spillinteresserte i 2018.

– Det var et kjempefint tilbud for ungdommer, men samtidig klarte de ikke å nå ut til alle. Det var der fikk vi øynene opp for denne problemstillingen, forteller Marius Ruud, daglig leder i Gamingkontakten.

– Arrangørene ønsket å gå bredt ut, men ved å gjøre det ble de minst sosialt robuste ungdommene ekskludert. Det ble for åpent, stort og utrygt for mange, sier Julie.

Spiller på de iboende styrkene i ungdommen

Marius og Julie fikk en utfordring fra arrangøren: «Hvordan kan vi hjelpe de som ikke er klare for å komme hit?»

Det spørsmålet ble startskuddet for Gamingkontakten. Med utgangspunkt i fagkompetansen som barnevernspedagoger laget de en fremgangsmåte basert på «styrkebasert tilnærming». Det innebærer at man tar utgangspunkt i allerede iboende styrker i ungdommen og spiller videre på dem for å få til utviklingsprosesser.

I stedet for å ta ungdommen ut av gamingen, ville de bruke gamingen som en arena for å skape dialog og mestring.

– For meg er det egentlig helt opplagt. Skal du prate med en ung gutt som elsker basket, møter du ham på basketbanen – en arena der han føler seg trygg og god. Det er ingenting som tilsier at det skal være annerledes med gaming, sier Marius.

Les også: Sønnen isolerte seg på rommet: - Skulle ønske vi visste om Gamingkontakten tidligere

Mye har skjedd siden 2018, særlig med holdningene til gaming. Men fortsatt blir spillingen ofte sett på som selve problemet hvis en ungdom sliter. Det er en slags «høna og egget»-debatt: Er det gamingen som skaper problemene, eller er det problemene som gjør at ungdommen gamer veldig mye?

Gamingkontakten mener det sistnevnte er tilfelle for de aller fleste.

– Når det er sagt, så er det ikke sånn at vi mener all spilling er bra. Spiller du 14 timer hver dag, er ikke det bra for noen. Det vet vi, og det vet ungdommene. Men det som bekymrer oss mest, er hvis man blir stående alene med det over tid. Det er det vi tenker kan utgjøre en risiko. Derfor er ikke visjonen vår å få ungdommene ut av spillingen, men å få hjelperen inn, sier Julie.

Oppskriften er rimelig enkel, men gjennomføringen krever imidlertid en spesiell kompetanse. I tillegg til å ha relevant utdanning – som for eksempel barnevernspedagog – må gamingkontaktene være ekte gamere.

– For å få tillit hos spillinteresserte må man være god til å spille. Det kan ikke være en barnevernspedagog som later som. Det blir gjennomskuet med én gang, sier Marius.

– Gamingkontaktene våre er gode gamere, og de forstår kulturen og språket. Det er noe av det ungdommene selv er mest spent på når de får en gamingkontakt. Hvor god er denne personen? En viktig del av forarbeidet for vår del er derfor å finne en gamingkontakt som liker de samme spillene som ungdommen, sier Julie.

Når kan gamingkontakten hjelpe

Gamingkontakten jobber med saker med et stort spenn av alvorlighetsgrad.

I de mest alvorlige tilfellene møter de ungdom som har falt ut av skolen, mistet all sosial kontakt og isolert seg inne i flere år.

I mindre alvorlige tilfeller kan det være barn og unge som har utfordringer sosialt. Gamingen er et trygt sted, men de trenger hjelp til å bygge selvtillit som de kan ta med seg til andre sosiale arenaer.

– Fremgangsmåten vår er ganske lik uansett hvor alvorlig situasjonen er. Vi begynner med å opprette kontakt og skape en relasjon. Derfra jobber vi videre med å støtte opp under følelsene av mestring. I spill, men også sosialt. Ingen blir tvunget til å snakke om problemene sine, men de vet at det alltid er en åpning for det. Gradvis prøver vi å bygge opp en selvtillit som kan gjøre ungdommen mer robust i situasjoner også utenfor gamingen, sier Julie.

I tillegg til å spille med hverandre over nett, legges det opp til fysiske møter én gang i måneden. Da inviterer gjerne gamingkontakten til en annen aktivitet enn gaming, for eksempel bowling, en skogstur eller å spise på en restaurant.

Les også: «Å høre ham le høyt mens han gamer, er den fineste lyden i verden»

"The missing link" i hjelpeapparatet

Målet er hele veien å bygge opp det som på fagspråket kalles resiliens, altså ungdommens evne til å takle og komme seg gjennom vanskelige situasjoner, motgang eller stressende hendelser.

Etterspørselen etter gamingkontakter øker. I dag er det rundt 20 personer som jobber med å følge opp ungdommer som gamingkontakter. De aller fleste av dem er utdannede barnvernspedadoger. Marius omtaler Gamingkontakten som det «The missing link» i hjelpeapparatet.

– Vi laget et tilbud det offentlige hjelpeapparatet mangler, men samtidig er ikke vi hele løsningen. Vi er det første trappetrinnet i en hel trapp, som består av resten av hjelpeapparatet, sier han – og fortsetter:

– Vi er foten i døra. Kommunene har mange gode tilbud, men det hjelper ikke med en åpen møteplass hvis ungdommene ikke kommer dit. De har ikke den inngangsporten som vi tilbyr.

Mange ungdommer står utenfor hjelpetilbudene, viser statistikk fra SSB. Kommunene og bydelene klarer ikke å hjelpe dem. De vet bare at de eksisterer. Hvordan skal de komme seg inn i hjelpeapparatet?

– Vi vet at vi er gode på å oppnå kontakt og skape dialog. Vi får tillit, og så er den faglige verktøykassen bred. Så når vi først er inne i varmen, har vi mulighet og kompetanse til å trykke på de riktige knappene for å hjelpe, sier Julie.

[Artikkelen er skrevet av Fredrik Saltbones, Iteo. På oppdrag for Gamingkontakten]