Illustrasjonsfoto
Da sønnen til Anne isolerte seg i starten av ungdomsskolen, traff ingen av hjelpetiltakene. Til noen forsøkte å møte ham i spillene hans.
Illustrasjonsfoto
– Han spiller for å overleve. For å få dagene til å gå.
Da sønnen Erik* droppet ut tidlig i ungdomsskolen, visste Anne* at det ikke var dataspillene som hadde skylden. Et knippe vanskelige diagnoser hadde gjort skolen tung å mestre, noe som gikk ut over både selvbilde og motivasjon.
– Det er en flukt, sier han selv. Uten PC-en sin hadde han ikke klart å leve, sier Anne.
– Fordi alt annet i livet ikke fungerer.
Etter at flere hjelpetiltak forgjeves prøvde å nå inn, fant Anne en dag tilbudet som traff: Gamingkontakten
Dette er et tilbud hvor barnevernspedagoger med spillerfaring kobles med ungdom som har isolert seg. Gamingkontakten mottar støtte fra Helsedirektoratet og får henvendelser fra både offentlige saksbehandlere og fortvilte foreldre som spør dem om råd.
Hva er det de har skjønt?
– Ungdommene er allerede på disse arenaene, så hvorfor kan ikke vi også være der?
Det sier daglig leder, Marius Ruud, som nå spiller ukentlig med Annes sønn. Han startet Gamingkontakten sammen med to andre barnevernspedagoger i 2019. Sammen har de allerede klokket inn 5000 timer spilling.
Erfaringene så langt er at kombinasjonen spill og barnevernsfag åpner nye dører, også i situasjoner med sårbare gamere hvor foreldre og apparat opplever at de har prøvd alt. Marius forteller om oppstartsmøter med ungdommer som først sitter med hetta på og ser ned i bordet uten å si noe. Så spiller de. Da kommer ofte en annen person fram.
Marius Ruud, daglig leder i Gamingkontakten
Unge mennesker som kan føle seg mislykket på andre områder i livet, får plutselig sjansen til å vise at de faktisk har sosial kompetanse, i tillegg til spillferdigheter.
– Vi ser dem som mennesker som får til, og det speiler vi tilbake til dem.
– At de er kule folk å være med og kan løse masse problemer i spillene. Eller at de tar i bruk sosiale ferdigheter når de spiller med tilfeldige folk på nettet. Det er viktig at ungdommer med få andre steder å vise seg frem, blir anerkjent for det de får til på den arenaen de faktisk har og føler seg trygge på.
Det er gjerne tunge saker Marius og kollegene tar tak i. På tidspunktet han møtte Annes sønn, var det gått ganske lang tid. Erik, som nå nærmer seg 18, har prøvd så godt han kunne å komme tilbake på skolen, men blitt utslitt av forsøkene.
– Hadde det vært en arbeidsgiver hadde man sykmeldt seg, men som foreldre forventes det at man skal få ungdommen på skolen, så man omtrent løfter ham ut i bilen. Vi trodde ikke helt på at han var så sliten da, men nå angrer vi på at vi pushet ham, sier Anne.
– Det førte til at han ble utbrent og deprimert.
I dag går helsa i bølgedaler, og enkle ting som å dukke opp på et BUP-kontor eller andre hjelpetiltak fortoner seg vanskelige. Innfallsvinkelen hos BUP og PPT har gjerne vært å problematisere overspillingen og be ham redusere tidsbruken foran skjermen.
Anne sier hun skjønner dette, men:
– Hva skal han gjøre i stedet? Det vi har smertelig erfart er at å presse på ikke har noe for seg når det ikke er viljen, men evnen, det står på. Med en gang han blir presset ut på noe er han helt nede i tre dager etterpå.
Også Marius Ruud tror dette er et sted hjelpeapparatet ofte snubler. Uten spillerfaring mister ellers kompetente hjelpere en viktig brikke i å forstå ungdommen. Da kan man ende opp med å lene seg på stigmatiserende stereotyper som gjør at en allerede sårbar person lukker seg mer.
– Det er utenforskapet som bekymrer oss, sier han.
– Gamingen i seg selv opplever vi sjelden som kjernen i problemet. Det er viktig å forstå hele ungdommen.
Dataspillene er stedet hvor ungdommene føler mestring. Derfor bruker Gamingkontakten dem som en felles arena de sammen kan bygge videre på.
– Vi blir vi kjent med dem og får høre om hvem de er som mennesker. Både hva de får til gjennom gamingen, men også mye av det de strever med.
Ruud beskriver Gamingkontakten mer som et sosialt støttetiltak enn en behandling. Det viktigste er å etablere en god relasjon og et tillitsforhold med ungdommen som blir et trygt fundament å bygge videre på. Det kan være startskuddet for en endring i ungdommens liv, samtidig som det motvirker sosial isolasjon og ensomhet.
Et typisk oppdrag har gjerne tre timer spilling i uka, vanligvis kombinert med ett månedlig møte ansikt til ansikt.
– Da kan man sitte ved siden av hverandre og spille, kanskje se hverandre litt i øynene og si «nå naila vi det gamet!» Det kan være lenge siden ungdommen har gjort noe sånt, og det kan ligge mye sosial trening og gevinst i det.
Det handler i liten grad om å dytte, men fordi de har en sterk faglig bakgrunn kan Gamingkontakten aktivt se etter muligheter som byr seg. Noen ganger klarer de å hjelpe ungdommen over på andre arenaer, men Ruud må gjerne justere forventningene litt.
– For mange voksne er det veldig viktig at man skal ut i skogen eller på fotballbanen, det er noe som sitter veldig hardt i den norske folkesjela. Jeg har vært speiderleder i 11 år, så jeg har selv opplevd hvor viktige slike arenaer kan være, men vi må starte der disse ungdommene er gode.
En ideell utvikling kan for eksempel være at en ungdom får seg gamingvenner, eller at en person som ikke har vært utenfor døra på to år tar mot til seg og blir med Marius ut for å spise en burger. Initiativet til slike ting kommer stort sett fra ungdommene selv.
– Her i Oslo blir det gjerne noen turer til Outland. Ellers kan vi gå tur eller spille bowling eller gå på kino. Det kan være en liten start på veien tilbake til deltakelse på andre arenaer, men det er viktig å ta det i ungdommens tempo.
Når Ruud spiller med ungdom blir han kjent med dem over tid. Da lærer han om både interesser og ambisjoner de måtte ha – noe han så kan tilrettelegge for. Om noen nevner en interesse for programmering, kan Marius si at «jeg vet et sted man kan få opplæring i programmering, vi kan gå dit sammen?»
– Men da er vi langt i prosessen, i hvert fall i de tyngste sakene.
Ruud sier håpet sjeldent er helt ute, selv ikke i tilfellene hvor utenforskapet har satt seg over tid, selv om mange voksne opplever det sånn.
– Bare det at en ungdom takker ja til gamingkontakt bør vi ta som et tegn på at det er mulighet for endring, og håp for tilbakeføring til både skoledeltakelse og et sosialt liv.
Sønnen til Anne er ikke der – ennå. Men Anne merker at noe har endret seg hos ham, at han klarer å sette mer ord på hvordan han har det.
– Tidligere var det perioder hvor han ikke engang orket å spille. Da mistet han både gamingvenner og skolevenner. Å ha en gamingkontakt som forstår dette, og som tilpasser spillingen deretter, gir ham energi. Da føler han mestring og at han tar del i noe større.
Hun håper Gamingkontakten etter hvert kan hjelpe sønnen med å ta del i samfunnet utenfor. Enn så lenge er de små seierne mer enn nok, som når han senker skuldrene og spiller noe gøy med Marius.
– Det hadde vi foreldrene aldri trodd for noen år siden da vi var mest opptatt av å begrense spillingen og egentlig irriterte oss litt over støynivået, sier Anne.
– Nå er det å høre ham prate og le høyt mens han gamer den fineste lyden i verden.
[Artikkelen ble først publisert hos medietilsynet.no, skrevet av Martin Bergesen]
* Navnene er endret for denne artikkelen
Fyll ut skjema så ringer Marius deg opp så snart han kan